Embetsperson
 | Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for Ä oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved Ä forbedre den. Mangler som er blitt anfÞrt: Artikkelen er nylig flyttet fra embetsmann til embetsperson. Teksten bÞr ryddes opp i slik at det er i trÄd med artikkeltittelen, men uten at det gÄr ut over siterte eller historiske referanser. |
.jpg)
En embetsperson, eventuelt en embetsmann eller embetskvinne,[a] er en person som innehar et embete, noe som i de fleste tilfeller innebĂŠrer at vedkommende har en hĂžyere stilling innen administrasjonen i en stat eller visse organisasjoner.
Norge
[rediger | rediger kilde]I Norge er en embetsmann eller embetskvinne en person som er utnevnt av Kongen i statsrÄd til en hÞyere stilling i statstjenesten. I 2015 var ca. 1.800 statsansatte personer klassifisert som embetsmenn.[5] I departementene regnes for eksempel statsansatte fra byrÄsjef og oppover som embetsmenn. Statsadvokater, dommere, sorenskrivere og fogder er ogsÄ embetsmenn. En del stillinger som tidligere var embeter, er i dag gÄtt over til Ä bli tjenestemannsstillinger, for eksempel politijurister, professorer og prester. Embetsmenn har vanligvis, men ikke nÞdvendigvis, utdannelse pÄ universitetsnivÄ. Den tidligere publikasjonen Norges statskalender inneholdt Ärlige oversikter over landets embetsmenn.
I Norges Grunnlov nevnes embetsmenn i paragraf 21[6] og 22.[7] Der skiller en mellom sivile, geistlige og militÊre embetsmenn. Paragraf 92 angir vilkÄr for hvem som kan bli utnevnt til statens embeter.
I NOU 2023: 21 er ordet embetsmann foreslÄtt erstattet med embetsholder.[8]
Utnevnelse og avskjedigelse
[rediger | rediger kilde]Embetsmenn blir utnevnt av Kongen i statsrÄd. Utnevnelsesbrevet kalles bestalling. embetsmenn skal ifÞlge Grunnloven avlegge embetsed ved utnevnelsen.
Statsansatteloven §27 fÄr frem nÄr en embetsmann kan fÄ avskjed:[9]
En embetsmann kan avskjediges nÄr vedkommende
a. PĂ„ grunn av sykdom er varig uskikket til forsvarlig Ă„ utfĂžre sin tjeneste
b. Ikke lenger har de kvalifikasjoner som er nĂždvendige eller foreskrevet for embetet, eller av andre grunner er varig uskikket for embetet
c. Har vist grov uforstand i tjenesten
d.Grovt har krenket sine tjenesteplikter
e.PĂ„ tross av skriftlig advarsel gjentatt har krenket sine tjenesteplikter, eller
f. Ved utilbĂžrlig adferd i eller utenfor tjenesten viser seg uverdig til sitt embete eller bryter ned den aktelse eller tillit som er nĂždvendig for embetet.
Hva som menes med utilbÞrlig atferd, i statsansatteloven §27, er forklar i (Prop. 94 L,s.165)[10]
Hva som anses som utilbĂžrlig adferd vil variere avhengig av hva slags type embete eller stilling vedkommende har, tjeneste og gjeldende samfunnsnormer.
Det som er Ă„ anse som samfunnsnormer (for eksempel straffelovgivning), kan dermed variere gjennom tid og plass, og dermed ikke som kan styres av enkelt personers uttalelser.
Etter Grunnlovens §22 kan statsrÄder, embetsmenn i departementene, «overÞvrighetspersoner» (biskoper, fylkesmenn og andre) og hÞyere offiserer avsettes uten dom. Eksempler pÄ dette er Jonas Anton Hielm i 1825 og Harry LindstrÞm i 1963.[11] Alle embetsmenn kan dessuten avskjediges nÄr de nÄr pensjonsalderen. Embetsmenn som fÄr avskjed i nÄde, beholder sin embetstittel og rang, unntatt statsrÄder.
Noen embeter gÄr pÄ ÄremÄl, og utlÞper derfor ved et bestemt tidspunkt.
Ordets opprinnelse
[rediger | rediger kilde]Julius CÊsar skrev i sin bok om gallerne at de kalte tjenerne ambacti, som pÄ latin i entall ble til ambactus. PÄ fransk ble ordet «ambassadÞr» utviklet derfra. InnlÄnt til norrÞnt fikk man ordet ambått, som betÞd «tjenestepike», og ble videreutviklet til ordet «embete». PÄ tysk fikk man av samme ordstamme ordet Amt, som ogsÄ benyttes i moderne dansk. Ordene «ambassadÞr», «amtmann» og «embetsmann» har altsÄ det samme keltiske opphav, men det fÞrste har tatt omveien om fransk, det annet om tysk, mens det tredje er nordisk.[12]
Historikk
[rediger | rediger kilde]PÄ 1620-tallet fastslo Christian 4. at bÄde geistlige og juridiske embetsmenn i Danmark og Norge skulle gjennomgÄ en faglig utdannelse ved KÞbenhavns universitet. Dermed fikk man en egen embetsstand. Fra 1660 var det bare kongen som utnevnte embetsmenn.[13]
Tradisjonelt var embetsmenn i Norge prester og offiserer. Embetsmannsstanden vokste sÊrlig pÄ 1600- og 1700-tallet. Da var det vanlig med dansker som sivile embetsmenn og tyskere som militÊre. Familiene deres utgjorde da den sosiale eliten i samfunnet.
I tiden fra 1814 til parlamentarismen ble innfÞrt i 1884, hadde embetsmennene en spesielt fremtredende maktposisjon i det norske samfunn. PÄ Stortinget utgjorde de vanligvis mellom 30 og 50 %. Iblant var de i flertall, og stortingspresidenter og statsrÄder kom oftest fra embetsstanden, enda de i fÞrste halvdel av 1800-tallet ikke utgjorde mer enn rundt to tusen personer. BÞndene stemte i stor grad embetsmenn inn pÄ Stortinget og gjorde lite av seg politisk fÞr etter 1830. Lokale saker, ikke rikspolitikk, var det som opptok bÞndene. Borgerskapet var stilt helt i skyggen etter raset av konkurser etter napoleonskrigene. Som tegn pÄ sin embetsstilling bar bÄde militÊre og sivile embetsmenn uniform. Husmenn og arbeidsfolk tjente hÞyst 50 spesidaler i Äret, mens en embetsmanns ÄrslÞnn kunne vÊre fra 500 til over 3.000 spesidaler i Äret. FÄ andre grupper hadde rÄd til Ä koste universitetsutdannelse eller krigsskole pÄ barna sine. Dermed ble embetsmennene en selvrekrutterende gruppe, og historikeren Jens Arup Seip har dÞpt epoken «embetsmannsstaten» og sagt at «de var ikke bare en stat i staten, de var selve staten.».[14] Andre bruker betegnelsen om det norske samfunnssystemet helt frem til etter 1905.
Ved stortingsvalget i 1833 fikk bÞndene inn 43 representanter og embetsmennene bare 33. OgsÄ ved neste valg satt bÞndene med flertallet. Disse «bondestortingene» var opptatt av innsparinger. SÊrlig var de opprÞrt over embetsmennenes pensjonsordning. Denne sparepolitikken tok sikte pÄ minske skattene, og i 1836 ble det vedtatt Ä avskaffe statsskatt pÄ jord. FÞrst i 1892 ble jordskatten gjeninnfÞrt. I 1837 ble formannskapslovene vedtatt i strid med embetsmennenes protester. Dermed fikk flere i befolkningen erfaring med politisk arbeid og sÄ resultatet av lokalt selvstyre.[15]
Under utformingen av Eidsvollsgrunnloven sikret embetsmennene seg vidtgÄende stillingsvern. Dette ble gjort for Ä unngÄ vilkÄrlig maktutÞvelse fra kongens side, slik det kunne forekomme under eneveldets tid. Embetsmennene Þnsket Ä kunne utfÞre sin embetsgjerning fritt, uten frykt for Ä bli kastet. Disse rettighetene bestÄr fortsatt. For eksempel mÄ nye embetsmenn utnevnes av Kongen i statsrÄd, og avskjedigelse kan kun skje etter dom.
Professorene ved universitetene var embetsmenn fra 1813 til 1989, slik at hver utnevnelse mÄtte godkjennes av Kongen i statsrÄd.
Frem til 1878 var embetsmenn underlagt bekjennelsestvang, og fÞrst i 1897 ble retten til faste plasser i kirkene avskaffet. Frem til da hadde embetsstanden sittet fremst i kirkerommet, foran bÞnder og hÄndverkere, mens husmenn, innerster og lÞsarbeidere satt pÄ galleriet; og i noen kirker hadde bare de forreste benkene to fjÞler, mens de lenger bak kun hadde én.[16]
Annen betydning
[rediger | rediger kilde]Betegnelsen «embetsmann» har ogsÄ blitt brukt om tidligere tiders tyske hÄndverkere i Bergen som hÞrte til ett av de fem laugene. Ordet kunne ogsÄ betegne «hÄndverker med borgerskap» og yrkesmessige rettigheter i en by. I Bibelen er «embetsmann» dessuten tidvis brukt synonymt med «tjener».
Danmark
[rediger | rediger kilde]I Danmark var en embetsmann (embedsmand) tidligere en person som inntok en hĂžyere stilling i staten. I dag finnes betegnelsen ikke i dansk lovgivning, men anvendes i bĂ„de den juridiske og samfunnsvidenskapelige litteratur og i daglig tale om en ansatt i staten, en kommune, en amtskommune eller en region (de tre sistnevnte heretter betegnet som kommune), hyppigst om medarbeidere som inntar en rĂ„dgivende eller utfĂžrende funksjon i direkte samspill med den folkevalgte politiske ledelse, dvs. vedkommende minister eller kommunestyre, men det gjelder ingen fast avgrensning. EmbedsvĂŠrket betegner helheten av ansatte i et ministerium eller en kommune â ansatt uten demokratisk mandat â i motsetning til den politiske ledelse, hvis position utspringer av et folkelig mandat, oppnĂ„dd ved et valg.
I offentlige institusjoner utenfor ministerienes departementer og kommunenes forvaltninger, for eksempel skoler, hospitaler, skogdistrikter, vil typisk lederen av institusjonen oppfattes som og oppfatte seg som embetsmann, mens denne betegnelsen vil falle mindre naturlig for en lĂŠrer, en lege eller en skogsarbeider.
I ministerienes departementer og kommunenes forvaltninger er det ogsÄ funksjoner pÄ en sÄdan avstand fra den politiske ledelsen at det vil vÊre mindre naturlig for innehaverne Ä se og betegne seg som embetsmenn. Dette gjelder fÞrst og fremst institusjonens tekniske og administrative personale.
Samspillet mellom embetsmenn og politikere
[rediger | rediger kilde]Samspillet mellom embetsmenn og politikere reguleres av at det danske samfunn bÄde er et demokrati og en rettsstat.
Demokratiet innebĂŠrer at staten og kommunene ledes av folkevalgte politikere etter nĂŠrmere regler i Danmarks grunnlov og den Ăžvrige lovgivningen.
Rettsstatsprinsippet innebÊrer at loven gjelder alle, bÄde politikere og embetsmenn. Loven setter grenser for hva den politiske ledelse kan beslutte og hva den kan pÄlegge embetsverket Ä gjennomfÞre. Dette gjelder selvsagt ordrer om ulovlige handlinger, men politikeren kan heller ikke bruke embetsverket til sine partiaktiviteter.
embetsmenn har innenfor lovens rammer en lojalitetsforpliktelse overfor den politiske ledelsen. Til gjengjeld bevarer de deres ansettelse, selv om den politiske ledelsen skiftes ut.
SÊrlige rÄdgivere
[rediger | rediger kilde]Det har i de senere Är dannet seg den praksis, at for eksempel ministre kan ansette «rÄdgivere pÄ sÊrlige vilkÄr». Denne gruppen er pÄ den ene side ansatt (dvs. uten Ä vÊre folkevalgt), pÄ den annen side sÄ tett knyttet til ministeren at ansettelsesforholdet opphÞrer i samme Þyeblikk som politikeren fratrer. De sÊrlige rÄdgiverne ivaretar typisk medieoppgaver og kalles uoffisielt «spindoktorer».
Ansettelsesforhold
[rediger | rediger kilde]embetsmenn kan vĂŠre ansatt som tjenestemenn etter tjenestemandsloven eller kommunale tjenestemannsregler, eller etter overenskomst med vedkommendes faglige organisasjon. Tjenestemannsansettelse anvendes i staten navnlig til de hĂžyere embetsmenn (kontorsjefer, avdelingssjefer og departementssjefer), mens kontorfunksjonĂŠrer og fullmektiger er overenskomstansatte.
I andre land
[rediger | rediger kilde]Kina
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Mandarin (embetsmann)
I det keiserlige Kina var en karriÚre som embetsmann, sÄkalt mandarin, Äpen for alle som bestod en krevende eksamen med hemmelig sensur.
Embetsmannsstanden i norsk litteratur
[rediger | rediger kilde]Camilla Collett har skildret livet i en norsk embetsmannsfamilie ved midten av 1800-tallet i Amtmandens DĂžttre (1854â55). Collett har dessuten gitt et bilde av sin egen oppvekst i en prestefamilie pĂ„ 1830-tallet i sine dagbĂžker og erindringsbĂžker. Fra 1870-Ă„rene vant realismen frem i norsk litteratur, og et stadig tilbakevendende tema hos de realistiske forfatterne er forholdet mellom bondekulturen og embetskulturen. Den fĂžrste norske forfatteren som skrev om dette emnet var Kristian Elster d.e., som stammet fra en embetsmannsslekt i Sunnfjord. I romanen Tora Trondal (1879) representeres konflikten ved at Tora Trondal mĂ„ velge mellom fullmektigen Erik Gran og den bondepregede studenten Hans Ejd. Arne Garborg tok opp emnet i Bondestudentar (1883), om bondestudenten Daniel Braut som til slutt selv blir embetsmann. Aleksander Kielland kom fra en borgerfamilie, og var derfor ogsĂ„ i en viss grad fremmed overfor embetsmennene. Forholdet mellom bĂžndene og presten deres er et av temaene i Sne (1886). Jonas Lie kom i motsetning til Kielland fra et embetsmannsmiljĂž, og har i Familjen paa Gilje gitt en berĂžmt skildring av en isolert embetsmannsfamilie i en avsides fjelldal pĂ„ 1840-tallet.[17]
Forholdet mellom embetsmannstanden og bĂžndene er ogsĂ„ et hovedtema i Hans E. Kincks forfatterskap. Kinck, som var sĂžnn av en lege, hadde et ambivalent forhold til bĂžndene, men han unngikk heller ikke Ă„ skildre embetsstandens lyter. I Herman Ek skildrer han en embetsmannssĂžnns oppvekst i Setesdalen, hans studietid i Kristiania og hans forsĂžk pĂ„ Ă„ industrialisere hjembygden. Konflikten er ogsĂ„ skildret i Fru Anny Porse (1900), PrĂŠsten (1905) og i hovedverket Sneskavlen brast (1918â19), som skildrer opplĂžsningen bĂ„de blant bondestanden og embetsstanden i en vestlandsbygd pĂ„ 1870-tallet, tiden for «det store hamskiftet» pĂ„ bygdene.[17]
Tryggve Andersen grep i I cancelliraadens dage (1899) tilbake til de «kondisjonerte» familiene i en hedmarksk bygd i Ärene fÞr 1814. Hjalmar Christensen var en slektning av Kristian Elster d.e. og stammet i likhet med denne fra en embetsmannsslekt i Sunnfjord. Hans Fogedgaarden er inspirert av I cancelliraadens dage og gir tablÄer fra livet pÄ en embetsgÄrd i Sunnfjord gjennom midten av 1800-tallet. I Den gamle bygd (1913) og Den nye bygd (1914) skildrer han hvordan en prestesÞnn vender seg bort fra slektens embetsmannstradisjoner og blir ingeniÞr for Ä fÞlge med i tiden. I TuntrÊet (1917) og Demring (1918) vendte han tilbake til opplysningstidens embetsmannsmiljÞ. Kristian Elster d.y., Kristian d.e.s sÞnn og Hjalmar Christensens fetter, beskrev embetsmannskulturens nedgang. Av skyggenes slÊgt (1919) viser hvordan en embetsmannsfamilie pÄ Vestlandet strever med Ä holde tradisjonene ved hevd, ettersom verden endrer seg omkring den.[17] SkriversÞnnen Johannes Hage sier: «à nei, vÄr tid er forbi. VÄre gamle embetsgÄrder, vÄre haver, vÄre stuer, det er alt forbi [...] VÄrt kulturarbeid er forbrukt, alt dette med dommer, forhÞr og barnedÄp, det jo ikke sÄ nÞdvendig, og skal det vÊre, sÄ kan hvem som helst lÊre seg det; nei det var den gamle embetskultur, slektskulturen, som betÞd noe». Boken ender med at skriverens barn gifter seg inn i en bonde- og borgerslekter. Et vemodig avskjed med embetsmannskulturen er ogsÄ Katharina Gjesdahls PorcellÊnsdukken (1919).
Fotnoter
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- â «embetsmann». BokmĂ„lsordboka. BesĂžkt 7. august 2024.
- â «embetsmann». Det Norske Akademis ordbok. BesĂžkt 7. august 2024.
- â «embetskvinne». BokmĂ„lsordboka. BesĂžkt 7. august 2024.
- â «embetskvinne». Det Norske Akademis ordbok. BesĂžkt 7. august 2024.
- â regjeringen.no Forslag til ny lov om statens ansatte april 2016
- â lovdata.no Grunnlovens §22 Arkivert 15. desember 2016 hos Wayback Machine.
- â lovdata.no Grunnlovens §23 Arkivert 15. desember 2016 hos Wayback Machine.
- â distriktsdepartementet, Kommunal-og (19. juni 2023). «NOU 2023: 21 - Embetsordningen â i takt med tiden». Regjeringen.no. BesĂžkt 10. juli 2026.
- â «Lov om statens ansatte mv. (statsansatteloven) - Lovdata». lovdata.no. BesĂžkt 18. juli 2024.
- â moderniseringsdepartementet, Kommunal-og (5. april 2017). «Prop. 94 L (2016â2017) - Lov om statens ansatte mv. (statsansatteloven)». Regjeringen.no. BesĂžkt 28. januar 2026.
- â Aftenposten, 25. oktober 1963, side 1 og side 9
- â Helge SandĂžy: «Kvar kjem orda vĂ„re frĂ„?», P2-akademiet, bind v (s. 37), forlaget Transit, Oslo 2002, ISBN 82-7118-278-1
- â Vemund Skard: Norsk sprĂ„khistorie bind 2 (s. 46), Universitetsforlaget, ISBN 82 00 0245 5
- â Emblem, LibĂŠk, Stenersen: Norge 1 (s. 187), forlaget Cappelen, ISBN: 82-02-14174-5
- â Emblem, LibĂŠk, Stenersen: Norge 1 (s. 188)
- â Helge Ytrehus: «Kunnskap gir makt» i Norsk kulturhistorie bind 4 (s. 194), Oslo 1984, ISBN 82-03-11210-2
- 1 2 3 Thesen (1965).
Se ogsÄ
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Thesen, Rolv: Storfolk og bonde. Oslo: Aschehoug, 1965. Det tredje bindet i serien Diktaren og bygda.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Statens personalhÄndbok om embetsmenn
- Lov om statens tjenestemenn m.m.
- SĂŠrlig om oppsigelse av statsansatte (embetsmenn, tjenestemenn) Arkivert 22. desember 2007 hos Wayback Machine.
- EmbetskjÞpmennene i Norge pÄ 1600-tallet, artikkel hos Norgeshistorie.no
- Embetsmennenes stat, om embetsmennene pÄ 1800-tallet, artikkel hos Norgeshistorie.no
- Embetsstanden - herskere eller tjenere?, artikkel hos Norgeshistorie.no
