Langeleik
Langeleik, ogsÄ kalt langleik, langhÞrpu og langspill, er et norsk folkeinstrument. Det er et strengeinstrument i form av en siter som har en lang, smal resonanskasse, med eller uten bunn, og antallet strenger kan variere. Vanligvis dreier det seg om én melodistreng med tverrbÄnd under og sju akkompagnementsstrenger.
Langeleikens historie i Norge
[rediger | rediger kilde]Instrumentet ble i utgangspunktet kalt langspill. Det er funnet en langeleik som er datert sÄ tidlig som 1524. Instrumentet var utbredt over det meste av landet. Det er funnet rester av langeleiker sÄ langt nord som til Finnmark.
Som bruksinstrument i vÄre dager har langeleiken bare overlevd i Valdres. I Valdres var det pÄ 1800-tallet flere kvinner som var kjent for sitt langeleikspill. Mange av disse kvinnene hadde en liten dukke festet til hÞyrehÄnden mens de spilte, og for tilhÞrerne sÄ det da ut som om dukken danset pÄ bordet til langeleikens toner.[2]
«Bestemor til Ola Brustugu, ho Barbro pÄ Kleiven, spelte langeleik. Ho hadde eit par «dokke-figurar» som dansa etter spelet hennar. Dette totte mange var lettsindig. Ein dag kom det inn til Barbro ein framandkar. Han spurde kva ho ville ha for langeleiken sin. Nei, ho hadde ikkje tenkt Ä selja han. Men sÄ tok han opp 5 dalar og la pÄ bordet. SÄ tok han langeleiken og la han bort i peisen og brende han opp. Dei skulle ha vore sÄ musikalske forfedrane til Peiseguten.»[2]
Berit Pynten er i ettertid blitt stÄende som en av de mest kjente Valdres-musikantene med langeleiken som instrument:
«Berit hadde, som sume andre langeleikspelarar, to dokkor som «dansa» etter som ho slo med pretten. Sonedotteri til Berit Pynten, ho Guri KÄrstad, har i «Valdres» 22/2 1955 skrive mel. a. dette om dokkeparet til Berit.
«Vi smÄjenter tok oss ofte turer til Pynten for Ä hÞre langeleikspel, og det som drog oss mest, var Ä se et dukkepar som danset nÄr bestemor spilte. Dukkene skulle forestille mann og kone, og de var kledd i fine, gamle nasjonaldrakter. (---) Det var et stativ som dukkene stod pÄ. Dukkene hadde ledd i knÊr og ankler, sÄ de var bevegelige... I hodene pÄ dem var festet en trÄd i og opp gjennom stativet. SÄ viklet hun trÄdene fra dukken pÄ pekefingren som hun fÞrte spretten med, altsÄ pÄ hÞyre handa. NÄr sÄ spillet tok til, danset dukkene.»»[2]
Beslektede instrumenter
[rediger | rediger kilde]Blant beslektete klimpreinstrumenter og bordunsitere kan nevnes nederlandsk Hommel, svensk Hummel, fransk Ăpinette des Vosges, og amerikansk Appalachian dulcimer, ogsĂ„ kjent som «mountain dulcimer»:
Se ogsÄ
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- â Marcus Selmer (1872). «Catalog over Fotografier af norske Nationaldragter, Landskaber og Stetoskopbilleder». www.nb.no (pĂ„ norsk). H.T. JĂŒrgensens Officin. BesĂžkt 19. mars 2018.
- 1 2 3 4 Johan Skrindsrud (1968). «Valdres bygdebok. 6 : Skule, lag og annan kultur». urn.nb.no (pÄ norsk). Valdres bygdeboks forlag. BesÞkt 19. mars 2018.
