Lubbesild
_Spar_butikk_LangevÄg_BÞmlo_Norway_2020-06-08_IMG_8652.jpg)
Lubbesild er en betegnelse for en variant av saltet og tĂžrket sild fra SĂžr-Vestlandet, sannsynligvis vesentlig i Sunnhordland og omegn.[1][2] Lubbesild tilsvarer boknasild, nubbesild eller rĂžykesild.[3]
Tilberedning
[rediger | rediger kilde]Silda ble skĂ„ret over tvers pĂ„ buksiden bak gjellene (hodet ble ikke kuttet av), Ă„pnet i buken, slo (innmat) og tĂ„kner (gjeller) ble fjernet, fremre del av bukleppene skĂ„ret vekk og silda skylt i vann. Deretter ble den lagt i sterk saltlake, men normalt ikke lenger enn 15-20 minutter. ( PĂ„ BĂžmlo sier man at silda skal ligge i saltlaken til Ăžyeeplet blir hvitt) Laken skulle vĂŠre sĂ„ sterk at en potet med en femtoms spiker i kunne flyte i den. FĂžr tĂžrking har det vĂŠrt vanlig Ă„ rĂžke silda, den blir da mer motstandsdyktig mot "muggel", og smĂ„fuglene lar silda henge i fred. SĂ„ ble silda hengt til tĂžrk. Den ble tĂžrket i friluft, gjerne hĂžyt oppe pĂ„ en nordvegg under takskjegget for skjerming mot regn. To og to sild ble hektet sammen i hodet ved at hodet pĂ„ den ene ble tredd nedenfra ut gjennom kjeften pĂ„ den andre. Sildeparene ble deretter vanligvis hengt over en tynn pinne eller rundstokk som igjen ble hengt opp pĂ„ veggen. Opphenging skjedde oftest i januar-februar, og tradisjonelt skulle silda henge til den var âi spekeâ, altsĂ„ ferdig fermentert. Tommelfingerregelen var tradisjonelt at dette inntraff nĂ„r âgauken golâ tidlig i mai, altsĂ„ etter flere mĂ„neder. Da kunne den spises. Altfor fuktig vĂŠr kunne medfĂžre at det kom mugg pĂ„ silda. Ulike tiltak ble iverksatt for Ă„ unngĂ„ dette og for Ă„ skjerme mot fluer og andre insekter.
Varianter
[rediger | rediger kilde]PĂ„ den delen av vestlandet som lubbesilda her er stedfestet til skilte man forĂžvrig mellom lubbesild og tĂžrrsild (torrsild), en annen variant av saltet og tĂžrket sild. TĂžrrsilda ble imidlertid Ă„pnet og delt i to ved gjennomskjĂŠring fra ryggsiden, slik at de to halvdelene hang sammen i bukskinnet, og hodet ble kappet av. Ellers var tilberedningen omtrent som for lubbesilda, men tĂžrrsilda krevde kortere tĂžrketid grunnet Ă„pningen av den kjĂžttfulle delen av silda og fordi den ble hengt opp utbrettet. Den ble for Ăžvrig normalt hengt en og en, med sporden (halen) Ăžverst, og ved at hengestokken ble tredd gjennom et hull man skar rett foran sporen.
RÞyking av silda, i tillegg til salting og tÞrking, skal visstnok ha vÊrt praktisert, men da formentlig helst pÄ andre deler av kysten. Betegnelsen kubbesild skal ha vÊrt i bruk andre steder.
Utbredelse - bruk
[rediger | rediger kilde]Lubbesild ble produsert mest pÄ privat basis, og for eget forbruk, selv om profesjonell produksjon for salg nok ogsÄ fant sted i beskjeden utstrekning. Lubbesild og tÞrrsild var mye brukt hverdagskost blant folk flest i Haugesundsdistriktet frem til de store vintersildfiskeriene pÄ denne del av kysten ebbet ut i slutten av 1950-Ärene. Fortsatt (2007) produseres imidlertid disse sildevariantene i distriktet, men etter alt Ä dÞmme i meget lite omfang.
Lubbesild ble ikke laget av feit vintersild, fordi denne kunne fiskarbonden salte og selge, men ble laget av mager sild som hadde gytt. I Sunnhordland var dette en rett som var mye brukt til niste sammen med "kalde reve". Kalde reve er halve poteter. NÄr fiskerbonden (smÄbrukeren) skulle sette poteter, skar han poteta i to. Den halvdelen med groe satte han i jorda, men den halvdelen uten groe gav ingen nytte Ä sette i jorda, sÄ den ble kokt, og servert kald med "nista"
Lubbesild som musikkinstrument
[rediger | rediger kilde]Det ble kalt Ä spille pÄ "Nuna". Mellom Þynene pÄ silda er det en tynn membran. NÄr silda er tÞrr, gÄr det an Ä forsiktig plukke ut Þynene. En setter Þyet inn til leppene og "nynner" derfor navnet nuna. Lyden er omtrent som pÄ en "ubÄtflÞyte". Dersom silda ikke var moden, var det vanskelig Ä spille pÄ nuna.
Brynjar Stautland fra BĂžmlo har laget en film om dette.
Se ogsÄ
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- â Riddervold, Astri (1925-) (1990). Lutefisken, rakefisken og silda i norsk tradisjon. Oslo: Novus. s. 72â75. ISBN 8270991635.
- â VĂ„rt norske kjĂžkken. Kristiansund: KOM forl. 1993. s. 102. ISBN 8290823215.
- â Opedal, Knut (1995). Den store sildeboken: ogsĂ„ med visdomsord. [Odda]: Ola O. Hagen. s. 146. ISBN 8299370809.
