Hopp til innhold

Margreth Olin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Margreth Olin
FødtMargreth Olin Mykløen
16. apr. 1970[1][2]Rediger på Wikidata (56 år)
Stranda (Møre og Romsdal)[1]
BeskjeftigelseFilmregissør, manusforfatter, filmprodusent, regissør, administrerende direktør Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetNorge
Utmerkelser
12 oppføringer
Ole Vig-prisen (2003)
Amnestyprisen (2010)
Annette Thommessens minnepris (2012)
Fredrikkeprisen (2013)
Jonasprisen (2005)
Livsvernprisen (2008)
Edith Carlmar-prisen (2012)
Kanonprisen for beste nyskaper (2009; for verk: Engelen)
Arne Skouens Ærespris (2013)
Hans Christian Ostrøs minnepris (2007)[3]
Zola-prisen (2013)
Anders Jahres kulturpris (2022)
IMDbIMDb

Margreth Olin Mykløen (født 1970) er en norsk filmregissør, manusforfatter, filmprodusent[4] og forfatter.[5]

Olin er utdannet ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og ved Høgskolen i Volda.[6] Hun vokste opp i Stranda der faren var bestyrer for det lokale samvirkelaget.[7][8]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Olin debuterte som dokumentarfilmskaper i 1995 med eksamensfilmen I kjærleikens hus. I 1998 hadde hennes første helaftens dokumentar Dei mjuke hendene kinopremiere. Den mottok senere flere priser, blant dem Amandaprisen 1999 for beste dokumentar. Hennes gjennombrudd kom med dokumentarfilmen Kroppen min i 2002, som vant Amandaprisen 2002 for beste dokumentar.[9] Denne filmen vant også Gullstolen og publikumsprisen på den norske kortfilmfestivalen i Grimstad.

Hennes dokumentarfilm Ungdommens råskap fra 2004 har blitt sett av over 60 000 personer på norske kinoer, og ble nominert til Den europeiske filmprisen for beste dokumentar. I 2006 var hun initiativtaker til «Nestekjærlighet-aksjonen». Da hun to år senere gjenopptok aksjonen i protest mot nye asylinnstramminger, ble hun av ukemagasinet Ny Tid kåret til Årets nordmann 2008.

Høsten 2009 debuterte hun som spillefilmregissør med Engelen som ble det norske Oscar-bidraget i 2010. De andre fra 2012, om enslige mindreårige asylsøkere, skapte debatt i Norge og ble vist på flere festivaler og konferanser i utlandet. Olin er en av seks regissører i Wim Wenders’ Cathedrals of Culture fra 2013, hvor hun regisserte episoden fra Operahuset i Oslo, med premiere på Berlinalen 2014.

I 2016 ble Mannen fra Snåsa ble sett av 170 000 på kino.[10] Hun har også lansert dokumentarfilmen Barndom i 2017. Hennes film Selvportrett fra 2020 har vunnet syv priser internasjonalt.

Olin har også utgitt romanene Song til mor i 2024, og Utan språk for kjærleik i 2026.

Filmografi

[rediger | rediger kilde]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • 1999: Engelen, filmmanus
  • 2007: Ingen vet hvem jeg er
  • 2024: Song til mor
  • 2026: Utan språk for kjærleik

Priser

[rediger | rediger kilde]

I tillegg har flere av filmene hennes blitt nominert til, og mottatt, en rekke priser.[32]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Margreth_Olin, besøkt 17. oktober 2026[Hentet fra Wikidata]
  2. ↑ The Internet Movie Database, IMDb-ID nm0646444, besøkt 14. juli 2016[Hentet fra Wikidata]
  3. ↑ www.nordicwomeninfilm.com[Hentet fra Wikidata]
  4. ↑ Guri Kulås: Inn i sin tid - Magreth Olin fyller 50 år - Klassekampen 3. april 2020
  5. ↑ Skarstein, Vigdis Moe (6. august 2026). «Etter mannens død våger hun ikke å slippe noen nær seg». adressa.no. Besøkt 6. august 2026.
  6. 1 2 3 4 5 Bikset, Lillian (14. juni 2021). «Margreth Olin». Store norske leksikon. Besøkt 11. desember 2021.
  7. ↑ Løkel, Av Espen; -Stai. «– Vi har et fantastisk helsevesen, men det forekommer også feil, og for min mann ble det fatalt». Dagsavisen (på norsk). Besøkt 11. desember 2021.
  8. ↑ Pedersen, Av Bernt Erik. «– Med denne filmen vil jeg påvirke politikerne». Dagsavisen (på norsk). Besøkt 11. desember 2021.
  9. ↑ «Olin klar med dogumentar - Film - Dagbladet.no». www.dagbladet.no. 16. september 2004. Besøkt 7. mai 2017.
  10. ↑ «Kvinnen fra Stranda». Dagsavisen. 6. mai 2017. s. 22-25.
  11. ↑ Neiiendam, Jacob. «Documentary film-maker gets Norway's Aamot award». Screen (på engelsk). Besøkt 6. august 2026.
  12. ↑ Haugen, Morten O. (25. november 2024). «Ole Vig-prisen». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 6. august 2026.
  13. ↑ Jarild, Foto:; Tor (12. oktober 2005). «Pris til Margreth Olin». www.aftenposten.no. Besøkt 6. august 2026.
  14. ↑ «Brosteinspris vinnere - Torstein Ihle». ihlefoto.smugmug.com (på engelsk). Besøkt 6. august 2026.
  15. ↑ «Åpning av bevisstturneen og premiere på kortfilmen ‘Slør’». Underskog. Besøkt 7. august 2026.
  16. ↑ «Margreth Olin | Nordic Women in Film». nordicwomeninfilm (på svensk). Besøkt 6. august 2026.
  17. ↑ Rossland, Irene Elisabeth (11. desember 2008). «Årets Nordmann 2008». NRK. Besøkt 6. august 2026.
  18. ↑ «NÆ!-prisen 2009» (på engelsk). Besøkt 6. august 2026.
  19. ↑ «Annette A. Thommessens minnefond». Norsk organisasjon for flyktninger og asylsøkere (NOAS) (på engelsk). Besøkt 6. august 2026.
  20. ↑ Kristiansen, Kai (10. oktober 2012). «- Lager god film om vonde tema». adressa.no. Arkivert fra originalen 17. oktober 2021. Besøkt 23. mai 2018.
  21. ↑ Bjørneset, Olaug (26. april 2013). «Medierosen til Olin». NRK. Besøkt 6. august 2026.
  22. ↑ Bakkom, Oddveig K. «Vesleblakkenprisen - Rendalen kommune». www.rendalen.kommune.no. Besøkt 6. august 2026.
  23. ↑ NTB (15. januar 2013). «Margreth Olin fikk pris». Bergensavisen (på norsk). Besøkt 6. august 2026.
  24. ↑ NTB (23. oktober 2013). «Arne Skouens ærespris til Margreth Olin». smp.no (på norsk nynorsk). Arkivert fra originalen 25. oktober 2013. Besøkt 11. desember 2021.
  25. ↑ «Fredrikkeprisen 2013 til Margreth Olin | Sanitetskvinnene». sanitetskvinnene.no. Besøkt 6. august 2026.
  26. ↑ NRK (25. mai 2015). «Margreth Olin får kulturpris». NRK. Besøkt 6. august 2026.
  27. ↑ Redaksjonen (24. mai 2016). «Nordic/Docs ærespris til Margreth Olin». Rushprint. Besøkt 6. august 2026.
  28. ↑ Flem, Sofie Svanes (27. april 2017). «(+) KrF hedret Margreth Olin med pris». smp.no (på norsk nynorsk). Arkivert fra originalen 11. desember 2021. Besøkt 11. desember 2021.
  29. ↑ Haarde, Margrethe Zacho; Høyland, Elin; Nordahl, Aleksander (12. april 2019). «Cv-tabbene: – Jeg så bare ikke på meg selv som en person som stryker til eksamen (+)». DN.no. Besøkt 6. august 2026.
  30. ↑ Sele, Nils-Tore (7. november 2021). «Filmskapar Margreth Olin Mykløen: – Ei ære å få Tora Mostrastong-prisen». Bømlo-nytt (på norsk nynorsk). Besøkt 6. august 2026.
  31. ↑ «Norges største kulturpris til Trier, Khan, Gaup og Olin». rushprint.no. 6. juli 2022. Besøkt 6. juli 2022.
  32. ↑ «Awards». Margreth Olin (på engelsk). Besøkt 7. august 2026.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forrige mottaker:
Jon Hustad		 Ole Vig-prisen
 Neste mottaker:
Odd Nordstoga
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Margreth_Olin&oldid=25890905»