Smed, håndverker som utfører smiing i jern og andre metaller. Fagområdet er delt i smedfaget og hovslagerfaget. Smeden arbeider særlig med å fremstille og reparere maskindeler, beholdere, beslag, verktøy og andre stålkonstruksjoner under varmebehandling. Opplæringen i faget skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Skoledelen består av et videregående trinn 1-kurs i design og håndverk og et videregående trinn 2-kurs i smedfag. Læretiden avsluttes med en svenneprøve.Med minst fem års relevant praksis i faget og en teoriprøve er det mulig å få gå opp til svenneprøven som praksiskandidat. I 2013 var det til sammen fire som gikk opp til prøven i smedfaget og alle besto. I perioden 1. oktober 2015 til utgangen av september 2016 var det ingen registrerte prøver i faget, men i året før var det en bestått prøve. Det er mulig å bli mester i faget ved videre opplæring i samsvar med Mesterbrevloven. Ved utløpet av 2015 var det ti i Norge som hadde status som aktiv smedmester.
Historikk
Kunsten å smi har fra tidlig tid vært høyt utviklet i Norge. Dyktige smeder kjennes ved navn allerede fra 1300-tallet både i Oslo, Bergen og Stavanger og flere landdistrikter. På 1600-tallet fikk smedfaget eget laug, som bestod helt til 1869 til tross for laugsforbudet i håndverksloven av 1839. Man skjelnet i eldre tid mellom grovsmed, kleinsmed, sporemaker, knivsmed og naglesmed. Dessuten regnet man med til faget lilleurmakere, grovurmakere og børsemakere. I 1729 ble det fastsatt nye grenser for faget, som ble delt i to, grovsmeder og kleinsmeder, med hver sine laug. I Oslo ble grovsmedlauget og kleinsmedlauget 1935 slått sammen til ett laug.
