diadem

Fra europeisk middelalder finnes flere eksempler på kongelige kroner som antagelig hentet sin inspirasjon fra romerske diadem. Disse kronene er formet nærmest som høye bånd i edelmetall, uten gjennombrutt dekor.

De kongelige diademene synes å ha blitt populære først under senbarokken, tidlig på 1700-tallet. I takt med hårmotens forandring begynte overklassen å etterspørre smykkegarnityr. Fra omkring 1730 laget franske og engelske gullsmeder store og kompliserte, juvelbesatte diadem. Blomstringen for diademet skjedde først etter den franske revolusjonen. Under de kunsthistoriske periodene nyklassisismen og empiren så formgivere og håndverkere bakover og hentet inspirasjon fra antikken. Hår- og draktmoten var sober, likeså smykkene.

Avgjørende for diademets popularitet var Napoleon 1. Bonapartes kroning i 1804. De øverste hoffembetsmennene, likeså deres koner og slektninger, brukte store summer for å overgå hverandre under kroningen. Hovedstadens gullsmeder og juvelere hadde hektiske dager da aristokratiet konkurrerte med hverandre om de mest pampige og kostbare smykkene. Napoleon brukte en anselig sum av statskassen for å finansiere smykkeprakten. Hans kone Joséphine hadde et overdådig diadem under kroningen, mens Napoleon selv bar en laurbærkrans i gull. Jacques-Louis Davids maleri fra kroningen illustrerer de mange kvinnene i juvelbesatte diadem.

Da Napoleon 1. Bonaparte giftet seg for andre gang, med Marie-Louise i 1810, fikk hun et spektakulært diadem av sin make. Opprinnelig var det montert med diamanter og smaragder, laget av juveler Etienne Nitot et Fils (nå Chaumet). I 1950-årene ble diademet rekonstruert og består nå av 79 persiske turkiser, total vekt 540 karat, og 1006 diamanter med en samlet vekt på 700 karat.

Diademenes formgivning har fulgt moter og trender. Napoleon-tidens diadem var overdådige med mange og store edelstener. Konstruksjonen var høyreist, nesten som en krone. Ofte ble det brukt sammen med tilhørende ørepynt og to like armbånd, alt for å skape symmetri.

Utover 1800-tallet ser vi en moderasjon. Konstruksjonen var luftigere, og enkelte diadem ble utstyrt med kameer og uedle stener. Etter engelske prins Albert døde i 1861, fikk enkedronningen Victoria en dyp depresjon. Hun gikk i svart som tegn på sin sorg og modererte bruken av outrerte smykker. Det resulterte også i mindre bruk av diadem. Etter hennes død ser vi igjen en oppblomstring av diadem hos de europeiske kongelige. Samtidig begynte det voksende borgerskapet skaffe seg diadem. Her finnes det mange eksempler på enkle modeller i jugendstil i sølv og andre metaller.

Diademet satt vanligvis relativt høyt oppå hodet, sinnrikt festet til en høy håroppsetning. Tidlig på 1900-tallet var trenden at diademet var langt ned på pannen, og under bryllup gjerne over et slør.

Flere diadem er av typen kombinasjonssmykker. Det betyr at diademet er konstruert av flere sammensatte deler. Disse kan hver for seg benyttes som brosjer, ørepynt og halskjede. Da kong Georg 6. ble kronet i 1937, hadde dronning Elisabeth et såkalt strålediadem. Det kunne løsnes fra den bærende konstruksjonen for så brukes som halssmykke.

Franske Chaumet har siden 1780 laget mer enn 2000 diadem og tiaraer for kongehus og aristokratiet. En unik modell tar vanligvis mellom 500 til 1500 arbeidstimer å lage.