formering (biologi)

Ukjønnet formering er den enkleste formen for formering. Det er den vanligste formen for formering hos encellete organismer, men også hos mange flercellete organismer.

Ved ukjønnet formering blir avkommet genetisk lik morindividet, altså en klon. Det kan skje ved bruk av sporer som spres til et nytt sted og vokser opp, ved at et individ deler seg i to som hos bakterier, eller ved at deler av et morindivid blir adskilt og vokser opp til et nytt individ som ved knoppskyting hos mange planter (avleggere) og dyret hydra.

Ved todeling kopierer individet hele seg ved å dele seg i to. I tillegg til bakterier foregår det hos mange encellede alger.

Fragmentering av vev er når en bit av organismen faller av og kan fortsette å vokse opp til et helt voksent individ. Fragmentering forekommer hos større alger, sopp og lav. Lav kan danne spesielle formeringsorganer – soredier og isidier – som kan slippes og vokse videre.

Andre ord for ukjønnet formering er aseksuell reproduksjon og vegetativ formering. Sistnevnte begrep brukes mest om planter.

Fordelen med ukjønnet formering er at det kan lages mange nye individer på kort tid uten å finne en partner. Dette er bra for arter som sprer seg til nye steder og trenger å øke antall individer raskt, for eksempel en bakterie. Ulempen er at dersom miljøet endrer seg, vil arten være dårlig forberedt til å tilpasse seg nye utfordringer fordi det er lite genetisk variasjon i gruppa (alle individene er like).

• Les mer om vegetativ formering.

Kjønnet formering er mer komplekst og har oppstått flere ganger i livets evolusjonære historie.

Ved kjønnet formering smelter to kjønnsceller sammen til å bli et nytt individ. Det nye individet har deler av arvematerialet fra begge foreldrene. Selve sammensmeltningen kalles befruktning. Barna, eller avkommet, er genetisk forskjellig fra foreldrene, i motsetning til ukjønnet formering hvor avkommet er kloner av forelderen.

Fordelen med kjønnet formering er at arten er bedre rustet til å møte endringer i miljøet, som for eksempel et nytt virus, varmere klima eller konkurranse fra andre arter, fordi kjønnet formering fører til genetisk variasjon i gruppa (individene er litt forskjellig fra hverandre). Grunnen er at foreldrene stokker litt om på genene når de lager kjønnscellene slik at hver og en blir unik. Denne prosessen kalles rekombinasjon. Når to kjønnsceller smelter sammen, får man en helt ny kombinasjon av gener, og derfor kan også søsken ha store genetiske forskjeller. Dette er en grunn til at kjønnet formering er så vanlig som det er; i et miljø hvor forholdene endrer seg, vil neste generasjon sannsynligvis være bedre rustet om den har litt andre egenskaper enn foreldregenerasjonen. Det sikrer også genetisk variasjon over tid, som er nødvendig for seleksjon og evolusjon. På denne måten kan arten hele tiden endre seg med miljøet rundt.

Ulempen med kjønnet formering er at det tar lang tid og krever mye energi. Man må lage kjønnsceller, finne en partner, pare seg og bære fram avkommet.

For at arten skal overleve må avkommet vokse opp og selv formere seg når tiden er inne. Mange dyr har yngelpleie, altså investeringer foreldrene gjør i oppvekst og utvikling hos avkommet. Mange dyr investerer mye ved å skaffe mat og husly, sørge for beskyttelse mot rovdyr og lære barna å fange mat. De fleste fugler og pattedyr har godt utviklet yngelpleie. Andre dyr investerer mye mindre, som for eksempel slanger (når eggene klekker, er slangebarna overlatt til seg selv) og fisk.

Arter som ikke har yngelpleie, kompenserer ofte ved å produsere store mengder avkom slik som mange insekter og planter.

• kjønn
• kunstig formering
• livshistoriestrategi
• DNA
• befruktning