tettsted

Myklebosts tettstedsdefinisjon inneholdt opprinnelig tre hovedelementer:

1. størrelse – en minstestørrelse på 200 innbyggere
2. form – en største avstand mellom husene som normalt ikke overstiger 50 meter
3. struktur – en bymessig næringsstruktur

Opprinnelig satte Myklebost som krav at et tettsted måtte ha mindre enn 25 prosent av den bosatte yrkesbefolkningen i jord- og og skogbruk. Senere ble dette kravet modifisert til mindre enn landsgjennomsnittet sysselsatt innen dette. Grunnen til dette kriteriumet var for å eliminere tettbebyggelser uten et bymessig preg fra tettstedsdefinisjonen.

Derimot valgte Myklebost å definere tettbebyggelser preget av fiske, for eksempel de tradisjonelle fiskeværene, som tettsteder. Denne behandlingen av primærnæringene er i tråd med det som ligger til grunn for den svenske tettstedsdefinisjonen.

Myklebost hadde ellers med et punkt i sin tettstedsdefinisjon at et tettsted som lå fysisk atskilt fra et annet, større tettsted, kunne regnes som tilhørende det større tettstedet dersom mer enn én tredel av den bosatte yrkesbefolkningen hadde sitt arbeid og pendlet til det større tettstedet. Dette fikk først og fremst virkning for en del byer med betydelig innpendling, for eksempel Oslo.

Den definisjonen som Statistisk sentralbyrå har lagt seg på i norsk offisiell statistikk fra 1970, tar bare hensyn til punkt 1 og 2 hos Myklebost, det vil si kravene om henholdsvis en minste folkemengde og en største husavstand for bebyggelsen i et tettsted. Dette er nærmere presisert slik:

«En hussamling skal registreres som tettsted dersom det bor minst 200 personer der. Avstanden mellom husene skal normalt ikke overstige 50 meter, men for noen arealkrevende bygningstyper – som boligblokker, industribygg, kontor/forretningsbygg, skoler, sykehus osv. – kan avstanden økes til 200 meter. Tilgrensende bebygde og opparbeidede områder, som parker, idrettsanlegg og industriområder, skal være del av tettstedet. Husklynger med minst 5 næringsbygninger eller 5 boligbygninger tas med inntil en avstand på 400 meter fra tettstedskjernen.»

Etter en slik tettstedsdefinisjon er for eksempel både et lite fiskevær som Husøy i Troms med 297 innbyggere og landets største by, Oslo, med 1 119 478 innbyggere (tall per 2026) i statistisk forstand begge «tettsteder».

Mens de fleste tettsteder ligger innenfor én og samme kommune, omfattet Oslo tettsted i 2026 et sammenhengende bymessig bebygd område i ni kommuner og tre fylker. Oslo tettsted strakte seg på denne måten til Lierskogen i Lier vest, Sørskogen/Bødalen i Asker i sørvest, Heksebergåsen i Lillestrøm i nordøst, Fjerdingby i Rælingen i øst og Langhus i Nordre Follo i sør.

Behovet for en særskilt definisjon av begrepet springer ut av den sterke urbaniseringsprosessen fra siste halvdel av 1800-tallet og fram til 1992 da det ble vedtatt en felles kommunelov for alle landets kommuner, og 1995 da de siste forskjellene mellom by- og herredskommuner ble opphevet også i særlovgivningen. Etter dette har ikke lenger noen kommuner særstatus som by i rettslig eller forvaltningsmessig forstand. Dette prinsippet er videreført i den reviderte kommuneloven av 2018.

I perioden fram til 1995 avspeilet utviklingen i folketallet i de administrative byene bare i liten grad utviklingen i den «egentlige» bybefolkningen. Det var i hele denne perioden store forskjeller i de prinsippene som lå til grunn for avgrensningen av de administrative byene, både over tid og mellom de ulike fylkene og landsdelene. Og det var ikke minst et problem at et bybegrep som var basert på administrativ bystatus, ikke fanget opp den sterke urbaniseringen rundt de tradisjonelle byene, heller ikke utviklingen av den bymessige bebyggelsen utover i landet for øvrig.

Det var på denne bakgrunn Myklebost valgte å innføre det nye begrepet, «tettsted» for å kunne beskrive urbaniseringen, uavhengig av formell bystatus og administrative grenser. Bare på den måten ble det mulig å fange opp all bosetting av bymessig karakter uten å komme i konflikt med det tradisjonelle begrepet «by», som ofte ble betraktet som synonymt med «bykommune».

De betydelige endringene i kommunestrukturen som fulgte i kjølvannet av Schei-komiteens arbeid i en 20-årsperiode etter andre verdenskrig, resulterte i store geografiske variasjoner i avgrensningen av bykommunene. Noen av bykommunene omfattet områder langt utover den bymessig bebygde delen (for eksempel Tromsø, Ringerike og Steinkjer). På den annen side beholdt mange byer svært trange grenser etter at Schei-komiteen hadde avsluttet sitt arbeid; dette gjaldt for eksempel Arendal, Tønsberg og Sarpsborg.

Et tettstedsbegrep var også nødvendig for å få statistikk over bydannelsen utenfor de tradisjonelle bykommunene, enten den skjedde som en forstadsutvikling utenfor grensene til disse kommunene, eller som nyetablering/utvidelser av tettsteder utover i landet for øvrig. På samme måte gir tettstedsbegrepet bedre mulighet til å studere variasjonen i urbanisering mellom ulike deler av landet.