Julenatt

«Julenatt» har flere betydninger.

Juleskikk
Adolph Tidemand, 1846

Julenatt er natten mellom julaften og første juledag, og har fra gammelt av blitt ansett som en av de farligste og mest magiske nettene i året. Omtrent alt som var av overnaturlige vesener og «trollskap» var ute julenatta, derfor var det viktig å ta sine forholdsregler og ta i bruk alle de midler man hadde for å beskytte seg mot det onde.

Tradisjon

Korsing

Som regel pleide man i god tid før jul – og senest julaften før solnedgang – å male kors på dørene, både i våningshus og uthus, med tjærekost, kull, kritt eller blod fra slaktingen for å beskytte seg mot «trollskap». Øltønner, kister, redskap, melstamper og kar ble merket på samme måte. Ikke engang dyra var trygge, de måtte også få et tjærekors i panna og på korsbeinet! Og med kniven risset man kors i smør og annen mat, ellers kunne den også bli fortrollet!

Under korsinga skulle man helst uttale ordene «Kors i Jesu navn» og var man særdeles sterk i trua, så hjalp det desto bedre!

Ville man ha ekstra beskyttelse så kunne man plassere stålredskaper rundt omkring på strategiske steder som f.eks. i stallen, i kornbingen, over stabbursdøra, ved brønnen og over dyra i fjøset.

«Staalets nærværelse der, skulle hindre al den løsslupne styggedom fra at komme over husets tærskel»

fra Nannestad

Beskyttelsen måtte vanligvis stå der inntil tretten- eller tjuendedagen, inntil faren var over. På enkelte gamle hus har man funnet mange huggmerker i dørstokken etter øksene som har stått der som beskyttelse i jula.

Døde gjester

På julaften var det før vanlig å sette frem mat til ekstra «gjester» – som regel de døde slektningene sine. De avdøde beboerne skulle ikke komme hjem til tomt bord på julaften! Denne maten ble ikke rørt, for den var kun for «gjestene». Dersom maten forsvant i løpet av kvelden eller julenatten, så hadde man et bevis på at de hadde vært på besøk! Selv om man kunne risikere at også julereia og de underjordiske tok seg til rette, så var de få som våget å bryte denne skikken.
Man hadde ofte også en tom seng stående, i tilfelle de døde «gjestene» ville legge seg nedpå litt. Ifølge Ørnulf Hodne har denne skikken blitt praktisert i Stryn så sent som i 1964.

Julehalm og Maria skål

Tradisjonelt pleide man å ta frem halm og bre utover gulvet i stua, og der lå hele familien samlet på julenatten. Dette kaltes julehalm. Skikken hadde sin opprinnelse fra norrøn tid hvor man søkte sammen som beskyttelse mot de onde kreftene som herjet den natten. Men i kristen tradisjon ble dette endret til å minnes Josef, Maria og Jesusbarnet i krybba i stallen, for i solidaritet å dele deres kår. Enkelte steder så ble skikken praktisert helt inntil 1940-tallet.

Det var også vanlig at karene lå i halmen og drakk seg fulle på sterkt øl og brennevin. Før i tida hadde man et mer liberalt syn på alkohol, man drakk jo gjerne øl blandet med vann til hverdags fordi man syntes vann smakte så lite, og det var mangel på melk.

Fra Rogaland fortelles det at man hadde den tradisjonen at barn og ungdom kledde seg nakne og lekte i julehalmen. De hoppet da opp etter veggene og landet i halmen inntil de ble så trøtte at de sovnet i halmen, mens de eldste satt oppe hele natta. I nyere tid har dette gjerne blitt sett på som syndig og umoralsk idet både gutter og jenter lekte nakne sammen. Men ifølge Olav Bø var det vanlig å sove nakne før i tiden og det var således normen og derfor ikke umoralsk.

Inntil slutten av 1700-tallet pleide man også å drikke «Maria skål» ved midnatt da julenatten startet, og neste morgen spiste man «Marias sengegraut» mens de fortsatt lå i halmen. Men ofte holdt de voksne seg våkne i julevake denne natta, for alt kunne skje. Dette var nemlig en av de farligste nettene i året, da Julereia og annet «faenskap» kunne være på ferde.

Julevake og julelys

I Telemark og noen andre steder var det vanlig å holde julevake (jolevak) hvor man satt oppe hele natten. De som holdt julevake pleide legge seg til å sove etter at julebadet (laugen) var vel overstått. Når kona hadde dekket på julebordet like før midnatt, så vekket hun de andre og ba dem til bords, så spiste de julemiddag. Dermed hadde de nok energi til å holde seg våkne hele natta, og således være på vakt overfor det onde. Blant de mest gudfryktige ble dette regnet som en stygg uskikk.

Det var om å gjøre å holde mest mulig leven, synge og lese hele tida, slik at de skremte bort trollskapet og det holdt seg unna.

Julelysene var støpt spesielt for julevaken. Disse var ekstra store, nesten som alterlys, og ble regnet som hellige. Ingen måtte røre de eller ta ild fra dem. Noen i huset satt alltid og passet på at de ikke sluknet, slik at de fikk brenne ned av seg selv.
Julenatten var også den eneste natten da de både fyrte i peisen og brente julelys hele natten – i alle fall i stua – for å holde det onde unna. Julenatta kunne man se lysskinnet fra vinduene i husene omkring, hos de som hadde vinduer. Det skulle ikke være noen tvil om at jula var en virkelig lysfest. Ellers i året var det vanligvis bekmørkt i alle hus når folkene hadde gått til sengs, vanligvis mellom klokka åtte og ti om kvelden.

Julereia

Det humoristiske maleriet «Julereia» (1922) av Nils Bergslien viser et kaotisk, feststemt følge av underjordiske, vetter, nisser, trollkjerringer, drukkenbolter, drapsmenn og annet pakk gjennom et norsk gårdstun julenatta. Opptoget er en variant av oskoreia, et nattlig følger av gjengangere, og henspiller på tradisjonen med å gå julebukk som en lystig feiring fra gård til gård. På bildet sees også en nisse som rir på en geitebukk, fanden med fele på ryggen av et reinsdyr, en snømann og et julenek.

Julereia (eller juleskreia) var en brokete samling bestående av huldre, underjordiske, drapsmenn, drukkenbolter og annet pakk. Fra Telemark sies det at Volsungesagnets Gudrun Gjukesdotter og Sigurd Fåvnesbane (fra Edda diktene) leder an i spissen for julereia. De fremkalte vold og skadeverk overalt de kom. Spiste opp julematen og drakk opp ølet, varslet drap og slagsmål, samt bortførte både folk og fe!

Derfor var det best å holde seg innendørs etter mørkets frembrudd på julaften, og ikke gå ut igjen før sola hadde stått opp på juledagen. For var en ute julenatta og møtte julereia, da kunne en risikere at de tok med seg ens «hug» (sjel), mens kroppen ble liggende igjen. Og skulle sjelen vende tilbake, så ville en være sykelig resten av sitt liv.

Gjestefrihet

Det var ikke vanlig å ha gjester på julaften og julenatten, som regel var det folkene som hørte til på gården som søkte hjem til jul. Men det var også en uskreven lov om at ingen måtte nektes hus på julenatta for da rådet julefreden. Til og med fredløse kunne benytte seg av dette.

I enkelte bygder tok man også imot betalende gjester som fikk være med og feire jul, og da hadde de like mye rett som husfolket til å ta for seg av julematen og være med på festen. Dette var gjerne enslige ungkarer som bodde litt avsides, som betalte med slåttearbeid om sommeren for å slippe å sitte alene i jula.

I mer kondisjonerte kretser var det heller ikke uvanlig at de barna som studerte, tok med seg studiekamerater og venner hjem til jul.

Jule-magi

Klokken tolv julenatta, skulle etter sigende alt vann i elver, bekker og brønner bli til vin akkurat som Jesus gjorde vann til vin i bryllupet i Kana. Men det var få som torde gå ut for å smake. De modigste hentet noen bøtter og spann idet de mente at det skulle være helsebringende for både folk og fe.

På julenatten skulle visstnok dyrene få munn og mæle og kunne snakke som vanlige folk. I nattens mulm og mørke reiste de seg og vendte hodet mot øst og nikket tre ganger, før de ba fadervår. De som torde gå ut i fjøset julenatten kunne da få høre mange merkelige ting. Dyrene var nemlig også født med «mæle» slik som menneskene, men på grunn av menneskenes synd (syndefallet i Edens hage, da Eva ga Adam et eple å spise) mistet de senere denne, og kunne derfor bare snakke én dag i året.

Varsler

Charles Dickens' klassiske En julefortelling fra 1843 har vært med å prege britenes syn på jul som en tid for vennlig gavmildhet. Langnovella beskriver omvendelsen hos gjerrigknarken Ebenezer Scrooge, som i løpet av nettopp julenatta får syner, møter ånder og går fra å være en bitter, egoistisk julehater til å glede seg over høytida.

Illustrasjon: Marley's Ghost. Ebenezer Scrooge visited by a ghost. fra A Christmas Carol illustrert av John Leech 1843

• Om julelysene brenner skjevt julenatta, så kunne man vente dødsfall fra den retningen som lyset heller mot.
• Juledagsmorgenen når julehalmen ble båret ut så lette man etter korn, det var den gangen man tresket kornet for hånd, slik at det gjerne ble igjen litt i halmen. Var kornene margfulle så varslet det godt kornår; og om det var motsatt så ble det dårlig kornår. Fant de mest bygg, så lønnet det seg da å så bygg.
• Julehalmen kunne også varsle død, om man fant halmstrå på kryss og tvers slik at de formet et kors. Da kom noen i huset til å dø innen kort tid.

Litteratur

• Olav Bø (1993). Vår Norske Jul. Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-2509-3. 
• Ørnulf Hodne (1996). Jul i Norge. Oslo: J.W. Cappelen. ISBN 82-02-16295-5. 
• Birger Sivertsen (1998). Mari Vassause og den hellige Margarita. Andresen & Butenschøn AS. ISBN 978-82-7694-118-4. 
• Ørnulf Hodne (1999). Norsk folketro. Oslo: J.W. Cappelen. ISBN 82-02-18632-3. 

Autoritetsdata